Det sies at solen og månen oppstod for lenge siden. Det var en gammel dame som var kjempe sterk og skulle lage middag til kona og barnene sine. Den gamle dama hadde fryktelig dårlig syn. Maten måtte hun lage på en gammel vedovn. Når den gamle dama skulle fyre opp i ovnen fant hun frem alt det hun trengte, ost og appelsin til mat, og fyrstikker. Damen skulle tenne fyrstikken og putte den inn i ovnen. Men i stedet for å putte den i ovnen så klarte hun å sette den inn i appelsinen, lukten ble helt forferdelig og appelsinen lyste så kraftig at hun nesten ikke klarte å se. Ho ble så sinna at hun kastet den så hardt ho bar kunne ut av takvinduet. Den ble kasta så hardt at den havnet laaaangt oppe i verdensrommet. Når appelsinen stoppet sluttet den ikke å lyse, den er den som nå blir kalt sola, men på den tida ble den kalt ”appelsinianiara”. Når den gamle dama skulle gå å hente en ny fyrstikk så klarte hun å snuble i osten, og osten føyk opp av det samme takvinduet, og dama fløy rett i veggen som en most tomat og døde. Osten stoppa ikke så veldig langt unna jorda, og der har den vært siden det og blir nå kalt for månen, som er et annet ord for ”Ostasianiare”, som den het i gamle dager.